At å pusse opp fører til krangling?

Det kreves litt å både jobbe fulltid OG pusse opp en salong, samtidig. Og ihvertfall for Ørjan som står på hvert ledige minutt han har. Hver dag jeg kommer hjem fra jobb så har han gjort antagelig mer enn dobbelt så mye som jeg ville ha rukket, men til gjengjeld får jeg alle de oppgavene som er møkk kjedelige da, og han får ta de som viser resultat med en gang. Men selv om Ørjan jobber mest så er det jo fremdeles mitt arbeidssted vi lager til, så jeg bestemmer jo hvordan det skal være. Med mindre han mener jeg tar feil da. -Og det skjer jo.. Det meste ordner vi med en lett drakamp og en debatt der den med flest saklige argumenter vinner, og et “fittetryne” og “rævhål” får passere inn ene øret og ut det andre over en lav sko. Men da vi kom til gulvet og hva vi skal gjøre med det, da tetnet alle ventiler seg til.

Jeg vil male gulvet. Det er bare et gammelt drittgulv som har gjort sitt for lengst og med maling blir det lys farge, glatt flate og lett å holde rent. Det går kjapt og er billigst og minst tidkrevende. Det støver ikke og jeg har allerede tre liter gulvmaling på lager som vi da får brukt, og det kan gjøres på natta uten å sjenere noen naboer.

Ørjan vil slipe gulvet. Han mener det blir finest og stilig og har alliert seg med kamerater og kollegaer som visstnok er enige og mener at det burde være straffbart å male over et eikegulv. Jeg er overbevist om at dette bare er svada og noe Ørjan har fått fullstendig hangup på helt siden jeg også nektet han å slipe de 140 kvm i leiligheten vår når vi flyttet inn. Ja, etter at vi hadde flyttet inn, med alle tingene våre (du skjønner at alt må flyttes ut om alle gulvene skal slipes..?), og jeg gikk faktisk på cellegift og nok var nok.

Er det jeg som er drittkjerring? Er et gulv virkelig så viktig? Jeg trenger en pause fra meg selv tror jeg.