Cafebesøk: fail.

Hvilken stusselig tilværelse.. Når cafebesøk blir en assosiasjon av gribber som ribber bordet ditt for ubrukte stoler, og ikke skjuler irritasjonen over å ikke få ta den ene stolen som står igjen som du har jakken og vesken på og som er det eneste som vitner på at du ikke sitter mutters alene på cafe på en søndag formiddag på et bord ment for fire personer. At du muligens venter selskap kommer ikke frem i støyet fra unger og tanter som snakker over hverandre mens de panisk insisterer på å trykke seg inn i en cafe som på ingen måte rommer alle sammen. Ubekvemheten over av (det som er igjen av) bordet mitt kontinuerlig blir dultet borti av toalettsøkende forbipasserende gjør det ikke noe bedre og når teen min til slutt skvulper får det meg til å bestemme meg for å gå. Jeg reiser meg, og begge gjenstående stoler fra bordet mitt forsvinner effektivt. Den ene er fremdeles varm fra rumpa mi. Jeg tar på meg jakken, tar farvel med det tomme, nå nyttesløse bordet som ensomt blir stående igjen, nesten bedende om å få bli med meg ut og trekke litt frisk, fuktig luft. Det skal bli hyggelig å gå en tur i parken.