Lille speil på veggen der

Illusjonen. Sånn liker jeg å se meg selv og akkurat sånn innbiller jeg meg seriøst OFTE at jeg ser ut hele tiden. Det er sånn jeg smiler til meg selv i speilet og denne vinkelen jeg vrir til i speilet når jeg tar på noe klær og skal se om det ser fint ut eller ikke, om antrekket får meg til å se tynn ut eller om det fremhever det jeg vil skjule. Uansett, og jeg tar på noe som med første blikk i speilet ikke ser fint ut, så vrir jeg litt på meg og tenker “sånn”, nå ser det bra ut. Og så er jeg happy camper hele kvelden. Virkeligheten. Men dette er virkeligheten, den reelle vinkelen, som avslører junkfood og graviditetskiloer, ekstra mellommåltider og mangel på trening. Jeg er faktisk usikker på om det er bekkenløsningen som hindrer meg i å trene eller om jeg bare bruker den som en unnskyldning for å slippe å trene. Antagelig en kjempekombinasjon. Jeg har fått nytt nicknavn av familien, -Pumba. Det er vår interne humor, og jeg fortsetter å ta selfies fra min beste vinkel likevel. Hvorfor plage meg selv med at ræva mi er stor? Jeg ser den jo ikke uansett.