Fødselen2

Etter å ha skrevet dette innlegget og klart å slette det så er det omsider klart! Nå har det gått faktisk snart fire uker siden fødselen. Det er helt utrolig hvor fort tiden går! Jeg har villet fordøye følelsene rundt det litt før jeg skrev noe om det for ved min føste fødsel opplevde jeg at tankene rundt det ble verre og verre med tiden og da er det feil å rosamale noe som ikke er reelt til slutt. Men jeg har det kjempebra og det føles bare godt å snakke om det nå og jeg er virkelig fornøyd med forberedelsene mine og den totale opplevelsen. Dette blir nok et langt innlegg, men jeg skal avslutte med et stikkordssammendrag så for de som bare er interesserte i juicy bilder og short-story så er det bare å scrolle ned. Her er vi i heisen på sykehuset på vei opp til fødeavdelingen Forberedelsene Jeg hadde tre ting som hjalp meg med å forberede meg; Gravidyoga, Boka En God Fødsel og deres mentaltreningsprogram (10 minutters lydfil) og et Inmotions armbånd fra en venninne som er et velsignet armbånd fra en munk i Bankok og er et remindersmykke som minner meg på det jeg har jobbet mentalt for. Jeg bærer smykket enda og jeg blir så varm i hjertet når jeg ser på det. Fødselen startet hjemme med rier i 19 tiden. Jeg og Ørjan så på hverandre med skrekkblandet frys da vi skjønte at dette faktisk er mer enn bare murringer. Shit pomfritt, nå skjer det..! Vi ringte kusinen min som kom hjem til oss og en liten telefon til sykehuset gjorde meg trygg på å bli hjemme så lenge som mulig. Jeg satt og jobbet/sov i en lenestol helt til klokka halv fire på natta, først da sa Ørjan at -nå drar vi. Jeg ville helst vente litt til, men det var nok bare jeg som ville unngå tanken på at det faktisk var i gang, som om det å bli hjemme lenger ville få fødselen til å forsvinne? Haha neppe. Planen for fødselen var å holde kontroll på muskulaturen, å slappe av mens riene står på og la kroppen jobbe. Det er slettes ikke lett men dersom man spenner rumpemuskelene f.eks så får ikke riene så stor effekt. Barnet skal jo jobbes nedover bekkenet og da må det flere rier til dersom en stram muskel sperrer veien. Dette var jordmor også veldig opptatt av og hun hjalp meg med å minne meg på det hele veien. -Tenk hadde jeg visst dette ved min første fødsel… Så dro vi til sykehuset og omtrent det første jeg fikk på fødestuen var klyster. Mhm. Det setter jo i gang både det ene og det andre, det som går inn må komme ut og det får skikkelig fart på riene også. Det å ha rier mens man sitter på do er.. -vel ikke akkurat digg akkurat. Men det som var digg var etterpå å få være i varmt vann. Det var så utrolig bra lindring. Jeg satt der i timesvis og sovnet hele tiden over kanten mellom riene. Det gjorde jeg faktisk gjennom hele fødselen, en vannvittig trøtthet søvpte meg mellom hver bidige rie og en gang sovnet jeg selv over prekestolen. Da kvapp jeg skikkelig til når beina sviktet under meg. Etter sikkert mange timer i badekaret hadde jeg drukket sikkert flere liter vann og hver gang jeg var på do så ville jeg bare tilbake til det deilig lindrene vannet. Jeg fikk også akupunktur i ryggen som virket merkelig bra, jeg ble helt vissen i ryggen av det. Men smertene blir jo verre ettersom riene blir sterkere og tettere og jeg måtte bli overtalt til å vente litt til med epidural første gangen jeg bad om det. Da jobbet jeg enda en god stund uten og jeg ble overrasket over meg selv over at jeg klarte å jobbe såpass uten. Men så fikk jeg nok og kjente at redselen truet med å ta tak i meg. Jordmor dro meg tilbake på hesten de gangene jeg falt for fristelsen og sa at jeg ikke greide mer. Da var hun der på flekken og sa tydelig og bestemt: Jo det greier du! Det var akkurat det jeg trengte å høre og jeg hoppet tilbake på hesten. Men så kom tiden da jeg virkelig fikk nok av riene og jeg sa høyt og tydelig som jeg aldri før har turt: -Nå skal jeg ha epidural. -Og det var jordmor helt enig i. Da var jeg 6 cm åpen og det var perfekt tidspunkt. Men det viste seg at anestesilegen var opptatt med et keisersnitt og han vill komme etterpå. Jeg måtte svelge hardt for meg selv og så for meg scenarioet at legen kom akkurat for sent til å sette epiduralen og min største frykt var å måtte føde uten. I hvertfall på det tidspunktet for da hadde jeg innstilt meg på å skulle få den lindringen. Jeg sa ikke noe om det men stålsatte meg i mitt indre og merket at styggen banket på ryggen.. -Jeg tror det gikk to svarte minutter og da kom plutselig legen inn døra. Den hvite frakken hans lyste som hvite englefjær, jeg har ikke opplevd så stor glede på det jeg kan huske. Jeg uttrykte det også med stor entusiasme og de andre fikk seg en fin latter. -Med epidural kommer et lite friminutt i fødselen. Da leker vi litt. Å så skjønt.  Bildet over er tatt tidlig under fødselen mens jeg enda var rimelig oppegående. Jeg tullet med den store trusa og det store bindet. Bildet under er tatt etter jeg fikk epidural og de tok fostervannet. Da fikk jeg se hvor store bind de hadde på lager! Jeg fikk endelig hvilt litt etter at epiduralen var satt og Ørjan sovnet i saccosekken. Det gjorde han under den første fødselen også. De fortjener litt hvile de stakkars mennene, og det mener jeg. Det må være ganske skremmende å se kona eller kjæresten ha det så vondt og ikke kunne hjelpe til. Mange menn trekker seg ltt unna i fortvilelsen men Ørjan er en røde kors type som heldigvis er på sitt beste når det absolutt trengs. Han følger med på hva jordmor sier og sørger for at jeg har det best mulig. Her fikk jeg sitte på en yogaball en stund og Ørjan holdt meg opp så jeg ikke skulle trille av. Det var faktisk nesten helt mot slutten at dette bildet ble tatt, riene avtok litt og til slutt begynte jordmor å snakke om å sette meg på drypp. Det ville jeg IKKE ha for å si det sånn og da kom jeg meg i gang selv! Da var det opp og stå og virkelig jobbing med å slappe av i de der hersens rompemusklene og slippe det barnet ned i bekkenet. Fytti katta det var vanskelig for det eneste man vil er jo å krølle seg sammen. Jeg hang over prekestolen og satt bredt på yogaballen og jammen ble det fart på sakene. Jordmor hadde også en teknikk der hun trykte sammen hoftene mine med hendene sine og det lindret fantastisk der og da. Stakkars hun måtte ha blitt helt støl i armene etter den økten. Plutselig så hørte jeg henne si at nå er det på tide å legge seg tilbake på sengen og jeg skjønte ikke hvorfor det. Nå? Sa jeg. Er det på tide å.. -Javisst, smilte hun, nå skjer det. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg hadde trodd det skulle ta dobbelt så lang tid, sånn som sist. Og da var det bare å begynne å trykke. Eller, jeg skjønte ikke hva trykke var tydeligvis for jeg skjønte ikke hvor hardt jeg kunne trykke før jordmor sa: “Du kan ikke trykke for hardt nå Marna, bare gi alt du klarer”. Jeg holdt hendene til Ørjan som i et håndbakgrep med ene hånden og holdt han under overarmen med det andre (Ja, han fikk blåmerker). Jeg trodde da at jeg presset hardt nok men Ørjan sa: “Dersom du presser skikkelig hardt nå Marna så sparer du deg MINST to rier du ikke trenger ha.” Da skal jeg si jeg skjønte poenget. Da fikk jeg motivasjonen og jeg presset så jeg så stjerner, og ut kom han!  Det første jeg tenkte når jeg så han var at han var mye mindre en jeg trodde (jeg hadde vel glemt hvor små de er) og at det DER var da ikke noe å være redd for å ut! -Men aldri mer, tenkte jeg, eller?  
En stolt nybakt mamma til Dexter, 3875 gram, 51 cm.   Sammendrag: Antall timer i fødsel: 8 timer Smertelindring: Akupunktur, varmt vann, massasje i korsryggen og til slutt epidural. Antall ganger sovnet mellom rier: 400, minst. Antall sting: Noen skrubbsår, -tre sting. Hemorider: Ja. Ørjans kommentar da jeg tvang han til å se på morkaka: Dette er som å kjøre sakte forbi en ulykke! Var det en bedre fødsel enn første gangen? -Ja! Kommer jeg til å gjøre det igjen: Nei, Jo, Kanskje. -Ett barn om gangen.