Hvor mange sjanser skal man få?

Dette skjedde i dag:

Jeg satt i en taxi på vei for å møte Ørjan og Dexter og på motorveien bråbremset plutselig sjåføren kraftig og jeg ser at det står en havarert bil i taxifeltet. Det var på nød og neppe at vi rakk å unngå bilen men det var på ingen som helst måte over. Jeg ser sjåføren løfter blikket mot speilet sitt og han tråkker knallhardt på gassen og kaster seg ut i veibanen ved siden av, han lager lyder som oj-oj-oj-oj-oj og svinger lynraskt tilbake til taxifeltet når vi hadde passert den havarerte bilen.. Bak oss kom det nemlig rasende en stor turistbuss som tutet som en gal mens den nærmet seg oss med 100 km/t og den tre-felts veien, full av trafikk, hadde nå med bare to ledige felter der alle kjøretøyene mirakuløst skulle passere den havarerte bilen. Jeg sitter sidelengs i setet og holder meg poengløst fast. Jeg sitter der nemlig uten bilbelte. Skammen skyller over meg samtidig som jeg kjenner frykten herje i kroppen. Tankene mine flyr. Jeg ble sint. Jeg tenkte nei, nei, NEI! Dette skal ikke skje nå! Jeg innså at livet kunne faktisk ende her, -så fort. I et øyeblikk der en minst så det komme. For som sjåføren sa etterpå, den bussen der hadde ikke klart å stoppe for oss.

Selv om det gikk bra så ble det en helt spesiell opplevelse å sitte i bilen etterpå. Det ble stille, jeg hadde mest lyst til å kast meg om halsen på sjåføren og takke han. Mitt lille forsøk på å fjase det bort med at “jaja, det gikk jo bra” ble rettet opp av sjåføren som tok det hele veldig alvorlig. Han tok faktisk ansvar for oss begge ved å tenke raskt og handle riktig og fortalte meg flere ganger etterpå hva jeg selv måtte gjøre dersom jeg noen gang skulle få bilhavari. 1: Forlat bilen umiddelbart. 2: Sett opp varseltrekant 150 meter bak bilen. -Her var det hverken varseltrekant og sjåføren satt bare stille i den havarerte bilen. Jeg håper det gikk bra med han eller henne.

Det jeg observerte gjentatte ganger mens vi satt der i bilen siste stykket var at han hadde på seg bilbelte. Og jeg hadde ikke det. Hadde vi kræsjet hadde han antagelig blitt skadet, mens jeg hadde flydd ut av bilen som en filledukke. Skammen satt tungt i meg. Skammen over å ikke ta ansvar for eget liv, mine barn og meg selv. Skammen over å ta ting for gitt og tro at det ikke skjer meg. Har jeg ikke lært dette før?

Jeg forlot bilen ved ankomst med et takk til sjåføren. Takk for at du reagerte så kjapt. Og så gikk jeg skjelvende med gråten i halsen der ifra.

Jeg lover meg selv og mine barn og min mann å aldri sitte i en bil uten bilbelte igjen. Og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.

11015141_10153760849635476_759198821_n