Ny operasjon

IMG_0049

Det går sikkert bra. Si fra om du trenger noe. Jeg er der for deg. Lykke til. Det er sikkert bare det og ikke noe mer. -Når man forteller noen at man skal gjennom noe, er syk eller har det vondt så får man alltid så gode ord tilbake. Venner strekker ut hånden og hjelper gjerne til, ihvertfall der og da. Det er fint. Men til syvende og sist så har vi nok med oss selv alle sammen, og etter noen dager så er det glemt og livene til folk tuter videre som før. -Men for den det gjelder så forsvinner ikke problemene. Tankene. Den klumpen i magen som setter en demper på så og si alt.

Jeg har gått en stund med “nyheten” om at operasjonen min for celleforandringer ikke var vellykket, jeg har bare ikke orket å si det til så mange for jeg vil egentlig ikke snakke om det. Det plager meg å prate om det, jeg blir irritert selv når mamma spør meg om når jeg skal på sykehuset igjen. I beste fall så må jeg bare gjennom en kondisering til men ventetiden er føkk så tung og ordene til legen som var så snill å faktisk ringe meg i stedet for å sende et brev gjentar seg i hodet mitt. Jeg har flere typer forandringer, spørsmålet er hvor langt opp de går. Det er ikke på kreftstadiet enda men jeg kan ikke se bort ifra at det er nå jeg må ta stilling til om jeg vil ha flere barn eller ikke. -Ingen liv uten livmor.

Jeg skal jo ikke dø, ikke enda ihvertfall, og antagelig ikke av dette med mindre jeg virkelig har trukket det korteste strået da. Men jeg tenker mye. Spesielt på det med å få flere barn. Noen ganger tenker jeg at greit, da var det avgjort fra naturens side for det siste jeg vil her i verden er å føde èn gang til. Men hva om jeg får valget om å bli gravid, få keisersnitt og fjerne livmoren samtidig? Klarer vi en liten til så snart, om det blir nå eller aldri? -Grunnen til at celleforandringene mine ble oppdaget i det hele tatt var jo da jeg satte inn hormonspiral, så noen graviditet var ikke akkurat i tankene. Men å gå glipp av den siste muligheten.. Hva om jeg sier nei og angrer?

Ett steg om gangen, jada jeg vet. Men nå nærmer det seg at jeg skal inn på sykehuset igjen og det preger meg mer enn jeg hadde trodd. Vi har tullet mye med det hjemme, det første jeg sa til Ørjan var at om livmoren må ut så skal nye pupper inn! Det er viktig å ha humor, men latteren sitter ikke så løst akkurat i dag. Kanskje jeg glemmer meg litt i morgen, det håper jeg.

64 Comments

  1. Føler med deg. Er selv 21 år, født i 1995. For 4 år siden startet jeg å blø noen ganger etter sex. Jeg tenkte at dette var normalt. De 2 siste årene har jeg blødd hvergang etter sex, en god del. Det renner blod, men stopper rellativt raskt. Det har ødelagt sexlivet, så bestemte å gå til legen i slutten av mai.

    Legen sa at det sikkert gikk over av seg selv, men at hun kunne sjekke meg nedentil, ettersom rommet var ledig.(ettersom jeg aldri hadde vært hos gynekolog før) Da ble hun litt forfjamset, ettersom det startet å blø, hun tok da diverse prøver. 2 uker etter hadde jeg fått hastetime på sykehuset. Prøvene ga ikke noe svar, det var for mye blod i dem. Jeg måtte da ta nye prøver. Denne gynekologen mente jeg hadde lettblødende livmorhalstapp. Så han bestilte opperasjon på dette i samme slengen. I juni fikk jeg svar på at prøvene igjen var ulesbare pga for mye blod, men jeg hadde ikke kjønssykdommer.

    Jeg fikk innkalding til nye prøver i slutten av juli, de ble også uleslige. I august hadde jeg fått time til opperasjon, med laser. Fikk beskjed om at det skulle være lokalbedøvelse, på oberasjonssalen fikk jeg lett narkose. De fant en utvekst, (det de sa til meg under opperasjonen. Så de tok den og vekk.) De tok da nye prøver. I samme slengen.

    4 uker senere fikk jeg brev i posten om at disse prøvene var det for mye blod i, så de kunne gi noe svar denne gangen heller.. Jeg trodde jeg skulle få bekreftelse på at ingenting var galt. Istedet ble det ny innkalding til nye prøver, om ble gjennomført helt i slutten av september. Jeg venter nå på svar, igjen. Men har fått innkalding til ny time om 2 uker. Vet ikke helt hva det vil si. Men håper på gode nyheter. Det å være 21 år, for ung til å egentlig bli sjekket for kreft, med mindre det er betydelig sjangse for at det er det.

    Fra nå av har jeg hvertfall fått beskjed om at jeg skal inn til kontroll hver 6 mnd en periode før det blir 1 års kontroll. Det å sitte med alt dette alene. Ikke tørre å si det til noen, snakke om det med noen, fordi du vil ikke at folk skal tro du er syk, før du er det. Det å måtte skjule det fra jobben, fordi man ikke ønsker spørsmål. Når jobben viste du har opperert, de tror det er ferdig. At jeg er friskemeldt. Men så er jeg ikke det.

    Jeg tror ikke jeg har kreft, men at noe er rart/galt er tydelig. Det å sitte med dette, for seg selv er ekkelt. Det å ikke si det til sine foreldre eller snakke noe særlig om det til samboeren. Ingen venner vet om det.

    21 år gamle jenter får jo ikke kreft. Hvertfall ikke i livmoren.

    1. Kære dig.

      Håber du får snakket med nogen om dette. Det er ikke meningen, man skal gå med slik alene.

  2. Baremeg

    Tror du at botox muligens kan ha noe med dette og gjøre? Selv føler jeg etter etter ett par uker etter injeksjon at jeg blir mer, mindre av meg selv? Forstår du?

  3. Har vært der jeg også. Hadde en konisering som var mislykket i 2008, derettet en ny konisering et halv år etterpå var også mislykket. Det viste seg at jeg hadde 2 ulike typer celleforandringer (og mer alvorlig enn først antatt), CIN3 og Adenocarcinoma in situ.
    Ble etter dette henvist til Radiumhospitalet for oppfølging samtidig som jeg fant ut at jeg var blitt gravid (med Radiumhospitalets “godkjennelse”.
    Jeg ble fulgt opp hver 2. måned gjennom graviditeten og skulle inn til ny konisering på Radiumhospitalet etter fødsel.
    6 uker etter fødsel var jeg tilbake for kontroll, men da hadde kroppen ordnet opp selv i mellomtiden og celleforandringene var vekk!
    Ikke hatt celleforandringer siden (6 år siden nå) og tar celleprøve hvert år.

    Lykke til, dette går fint

  4. Christine

    Får frysninger av å lese innlegget ditt, har selv gjennomgått en konisering. Sender deg alle gode tanker og krysser fingrene for at neste operasjon blir vellykket <3

  5. Lykke til og gode tanker til deg ❤️ Take care ❤️

  6. Klem ❤️

  7. Anette

    Hei. Trist å høre dette, jeg har ikke fulgt med så mye her på bloggen men leste dette på Tv 2 og så en gammel video av deg. Og jeg lurte på jobber du fortsatt som negldesigner? Jeg synes hvertfall du burde kutte det ut nå, om du ikke har gjort det allerede, det er veldig toxic! Take care! <3

    1. komikerfrue

      Uæ! Negler har ingenting med dette å gjøre! End of story!

  8. tine helen

    Jeg leste dette innlegget først nå of den hjalp meg veldig. Jeg har ikke problemer med underlivet, men i april i år etter 6år hos alt av leger, fant de endelig ut hva som var galt med meg. Jeg har et veldig stort hull i mellom forkamrene i hjertet,og siden det ikke har blitt oppdaget før nå, så har jeg også utviklet sekundær pulmonal hypertensjon. Legene vet ikke om de vil lukke hullet for det kan ødelegge lungene mine og om det ikke lukkes vil jeg ikke kunne leve normalt den tiden jeg har igjen. Å være 26 år og stå i denne situasjonen er helt forferdelig, ventetiden og usikkerheten er verre enn noe annet. Så å lese at mange andre har samme reddsel trøster. Så takk for at du deler, og jeg ønsker deg lykke til med alt❤

    1. komikerfrue

      <3

Comments are closed.